Arvingene

Når noen dør, må det være regler som bestemmer hvordan formuen skal fordeles, slik at formuen ikke tilfaller enhver. Arveloven regulerer hvordan arvelaters formue skal fordeles ved død, samt hvordan arvelater i levende live kan disponere over formuen etter sin død.

Det er arvelaters slektninger, ektefelle/samboer og begunstigede ved testament som har rett på arv. Utgangspunktet er at arven deles likt mellom livsarvingene. Gjenlevende ektefelle har som utgangspunkt krav på en firedel av arven når arvelater etterlater seg livsarvinger. Det minste gjenlevende ektefelle har krav på når avdøde etterlater seg livsarvinger, er fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Er fire ganger grunnbeløpet høyere enn en firedel av dødsboet, vil ektefellen ha krav på fire ganger grunnbeløpet. Samboers arverett forutsetter at samboeren har hatt, har eller venter barn med arvelateren. Samboeren vil i tilfelle ha rett på fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet.

Testament

Hva er et testament?

Et testament er et dokument hvor arvelater nedfeller sin vilje om hva som skal skje med formuen etter hans død. Testamenter skiller seg dermed fra arvinger etter arveloven, da testamenter er uttrykk for testators vilje, ikke lovgivers. Arveloven oppstiller flere krav som må være oppfylte for at testamentet skal være gyldig:

·        Testator må ha testasjonsevne

·        Testamentet må være skriftlig

·        Testator må underskrive dokumentet

·        To vitner må være til stede når testator skriver under dokumentet eller vedkjenner seg underskriften ovenfor vitnene sammen eller hver for seg

·        Vitnene må vite at dokumentet er et testament

·        Vitnene må skrive under dokumentet mens testator er til stede.

Vi kan bistå med å opprette testament.

Grensedragning mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner

Utgangspunktet er at enhver i levende live fritt kan disponere over formuen uten at disposisjonene kommer i strid med arvelovens bestemmelser. Arvinger risikerer dermed at arvelater gjør dem arveløse. Arvinger kan ha en oppfatning om at arvelaters disposisjoner er en forfordeling av arv i strid med deres krav om pliktdel. Grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner kan bli avgjørende for om disposisjonene er gyldige.  

Dødsdisposisjoner er ifølge arveloven disposisjoner som «verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelater i hans eller hennes levetid». Dødsdisposisjoner må oppfylle
formkravene til testamenter for å være gyldige, og det er derfor grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner kan være av interesse for arvingene. Dødsdisposisjoner kan ikke gjøre innhugg i livsarvingenes pliktdelsarv.

Uskifte

Utgangspunktet er at avdødes formue skal skiftes (fordeles) mellom arvingene. Hadde avdøde ektefelle, vil ektefellen som hovedregel ha rett til å sitte i uskifte med midler tilhørende avdødes andel av felleseiet.

Gjenlevende samboer som hadde eller ventet barn med avdøde har også rett til å sitte i uskifte med felles bolig, innbo, bil og fritidseiendom med innbo som har tjent til felles bruk for samboerne.

Formålet med adgangen til å sitte i uskifte er kontinuitet for lengstlevende ektefelle, eksempelvis ved at ektefellen kan fortsette å bo i boligen som har vært i felleseie.  

Selv om lengstlevende ektefelle kan sitte i uskiftet bo, hefter det begrensninger på råderetten til ektefellen. Eksempelvis kan ikke ektefellen gi gaver som står i misforhold til formuen i uskifteboet.