Høyesteretts Første avdeling behandlet torsdag 16. november 2023 kl. 09.00 – 14.30 sak nr. 23-
081221STR-HRET, straffesak, anke over dom:
«Kjøring i påvirket tilstand. Lovligheten av de forskriftsfastsatte grensene for THC i blodet.
Vegtrafikkloven § 22 første ledd, jf. tredje ledd første punktum».
Forskrift om oppskrift på justisfeil
“Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn.” Nevnte ordtak av
kansler Otto von Bismarck passer veldig godt når det gjelder regelverket om faste grenser for THC
som ble innført i 2012.
Dette fikk fornyet aktualitet når Høyesterett behandlet forskiften den 16. november d.å.: «Kjøring i
påvirket tilstand. Lovligheten av de forskriftsfastsatte grensene for THC i blodet. Vegtrafikkloven § 22
første ledd, jf. tredje ledd første punktum».
THC (tetrahydrocannabinol) er som kjent det virksomme stoffet i hasj og marihuana som gir rus ved
bruk. Siden saken hadde så stor allmenn interesse valgte Høyesterett å streame rettssaken for
offentligheten. I skrivende stund har dom ennå ikke blitt avsagt.
Manglende vitenskapelig dokumentasjon
De forskriftfastsatte grenser for THC som Høyesterett skal ta stilling til, bygger på manglende
vitenskapelig grunnlag. Det ble fastsatt blodgrenser for THC som skulle samsvare med grensene for
alkohol. Men alkohol og THC kan ikke sammenlignes, på samme måte som man ikke kan motregne
krav av ulike enheter. THC har en helt annen kinetikk og virkning. Alkoholrus nedsetter
kjøreferdighetene betydelig mer enn THC. Nedbrytningstiden til alkohol er tilnærmet konstant. En fast
mengde alkohol blir brutt ned per time. Det er en klar sammenheng mellom alkoholverdier i blodet og
nedsettelse av kjøreferdigheter. Følgelig blir det lettere å sette promillegrenser. Derimot har THC en
mye lengre nedbrytningstid. Den akutte rusperioden er på 2-6 timer. Men det tar lengre tid for THC å
gå ut av kroppen. I blodet kan det påvises etter flere dager og i urinen i flere uker. Det betyr at en
regelmessig bruker kan opparbeide seg restkonsentrasjoner i blodet og ha konstante verdier av THC
over legalgrensene. Imidlertid betyr ikke det at vedkommende er ruset.
Straff uten skyld
I tillegg ble det innført et objektivt straffebud i strid med det grunnleggende rettsstatlige prinsipp om at
staten kun straffer borgere som har utvist klanderverdig atferd (ingen straff uten skyld). I § 22, 4. ledd
framgår det at faktisk villfarelse omkring konsentrasjonene av rusmidler ikke fritar for straff. Dette er
den perfekte oppskrift på justisfeil-manglende vitenskapelig dokumentasjon for legalgrensene for THC
kombinert med et objektivt straffebud.
Konsekvensene av lovgivningen.
Forskrift om legalgrenser for THC har hatt svært inngripende konsekvenser for mange mennesker.
Mennesker som aldri har kjørt i ruspåvirket tilstand er blitt straffedømt. Å bli straffedømt er svært
stigmatiserende og får negative sosiale og personlige konsekvenser. I tillegg har mange mistet
førerkortet. Som følge av dette har mange mistet sitt arbeid, siden de har vært avhengig av førerkortet i
sitt yrke. Mens alkoholnytere kan drikke hver helg uten å miste førerkortet, kan ikke en THC-bruker
gjøre det.
Historien om Pål
En tidligere klient av meg, la oss kalle ham Pål, var drosjesjåfør i mange år. Han hadde diagnosen
adhd. Som følge av dette brukte han ritalin som inneholder amfetamin. Dette var foreskrevet på resept
av lege. Dette ble byttet ut med hasj etter at han erfarte bivirkninger av ritalin. Pål etterlevede
avholdsforbudet mot rusmidler på 8 timer. Dette skjedde over lengre tid før han ble stoppet i to -2
rutinekontroller.
Pål ble vurdert som edru av polititjenestemennene på begge kontrollen. Han gjennomførte omfattende
kliniske tester foretatt av leger, som konkluderte med at han var edru. Følgelig fikk han kjøre videre i
påvente av blodanalysene. Flere måneder sendere kom resultatene fra blodprøvene. De viste at han
hadde mengder av THC i blodet som oversteg grensene på over 0,5 promille. Straffen ble 30 dager
fengsel og bot på 39.000 kroner. I tillegg ble han fratatt førerkortet i fire år og han må avlegge ny
prøve. Han ble også idømt 10.000 kroner i saksomkostninger. Pål hadde legedokumentasjon på at han
var klinisk edru ved begge kjøringene, men ble likevel straffet for ruspåvirket kjøring tilsvarende over
0,5 promille. Paradoksene blir at om han i realiteten hadde en promille på over 0,5, så ville han hatt
nedsatte kjøreferdigheter som ville blitt avdekket i den kliniske testen. Hvis Pål dessuten hadde
innhentet legeattest for THC ville han ikke blitt straffet. Det var altså en ren formalitet som manglet.
Straff uten rus blir begrunnet med at man vil hindre spekulasjon omkring rusverdiene etter rusinntak,
på samme måte som ved 0,2 promille. Som nevnt kan man kan ikke sammenligne THC med alkohol,
på samme måte som man ikke kan motregne bananer mot epler. Mens en som har 0,2 promille nylig
har drukket, behøver ikke en som har tilsvarende verdier av THC å ha ruset seg nylig. Det blir helt feil
å si at man har spekulert når man har etterlevd lovens krav om avholdsforbudet på 8 timer før kjøring.
Forhistorien til forskrift om faste grenser
Rettstilstanden før innføring av forskrift om faste grenser for andre rusmidler enn alkohol var en
individuell vurdering av hver enkelt fører av motorvogn var ruspåvirket eller ikke. Det har tidligere
vært vurdert innført legalgrenser for andre rusmidler enn alkohol. Det ble oppnevnt en arbeidsgruppe i
år 2000 kalt ”Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling». Arbeidsgruppen ville ikke innføre
legalgrenser. Betenkelighetene knyttet seg til ”betydelig faglig usikkerhet” om hvor
påvirkningsgrensene burde ligge. Det ble konkludert at det ”ikke er noen god ordning å velge så lave
grenseverdier at personer som ikke er påvirket, blir straffet”. Det er vanskelig å være uenig i nevnte
konklusjon. Når det forelå faglig usikkerhet omkring hvor grensene skulle være, vill det naturligvis
innebære rettssikkerhetsmessige betenkeligheter. Man risikerte å straffe motorvognførere som i
realiteten ikke var ruset.
Nevnte betenkeligheter til arbeidsgruppen ble tilsidesatt av et senere oppnevnt arbeidsutvalg i 2007.
Arbeidsgruppen sin rapport fra 2009 ble i hovedsak lagt til grunn av Samferdselsdepartementet. I
rapporten framgår det «Med minstegrenser siktes det til faste grenser for hvert enkelt stoff. Disse
grenser skal forhindre at visse minimumskonsentrasjoner av stoff i blodet, for eksempel forårsaket av
stoffinntak flere dager tilbake i tid, rammes av et eventuelt nulltoleranseprinsipp i vegtrafikkloven».
Det ikke altså ikke meningen å straffe personer som hadde restkonsentrasjoner i blodet fra tidligere
bruk.
Arbeidsgruppen uttalte videre at «Eventuell fortsatt usikkerhet om det vitenskaplige grunnlaget for å
sette faste påvirkningsgrenser, bør etter arbeidsgruppens oppfatning bare tillegges begrenset vekt». I
den forbindelse ble det uttalt: «Norge innførte, som første land i verden, en promillegrense på 0,5 i
1936. På det tidspunkt var dokumentasjonen for alkoholens potensielt trafikkfarlige virkninger etter
alt å dømme dårligere enn den i dag er for visse rusmidler og medikamenter. Det foregår i dag studier
i ulike land som kontinuerlig bidrar til ny viten på området. Disse vil styrke dokumentasjonen for
stoffer som allerede i dag antas trafikkfarlige».
Departementet så bort ifra manglende det vitenskapelige belegg for legalgrensene og ville ikke
avvente resultatene fra allerede større igangsatte forskningsprosjekter. Man antok at senere
forskningsundersøkelser ville underbygge legalgrensenes vitenskapelige forankring. Dette ble
omtaltsom et «føre-var prinsipp». Dette er selvsagt en helt uholdbar lovgivningsmetode. Oversatt til western-
terminologi blir dette å betrakte som en «skyt først, og spørre etterpå»-mentalitet.
Det er imidlertid feil at vitenskapen var usikker. I den faglige rådgivningsgruppens rapport fra 2010
ble legalgrensene fastsatt på bakgrunn av forskningsrapporter. I note 112 vises det til: “Robbe HWJ,
O’Hanlon JF. Marijuana and Actual Driving Performance.: National Highway Traffic Safety
Administration, US Department of Transportation, Washington DC, 1993; 1993”. I rapporten fra
2008 framgår det (min oversettelse):
«Interfag korrelasjoner mellom plasmakonsentrasjoner av stoffet og kjøreegenskaper etter
hver dose var i hovedsak null, delvis på grunn av den særegne kinetikken til THC»…«en viktig
praktiske implikasjoner av studien er at det ikke er mulig å konkludere noe om en førers
svekkelse på grunnlag av hans/hennes plasma konsentrasjoner av THC og THCCOOH
bestemt i en enkelt prøve».
Følgelig tilsa de vitenskapelige konklusjoner at man ikke kan innføre legalgrenser for THC. Den
faglige rådgivningsgruppen hevdet i sin rapport at grensene var fastsatt på «vitenskapelige
vurderinger», til tross for at kildegrunnlaget tilsa en helt annen konklusjon. Senere
forskningsprosjekter har kommet til samme konklusjon, uten at lovgiver har endret legalgrensene av
den grunn.
Når det vitenskapelige grunnlaget mangler, bortfaller også de forutsetninger som loven bygger på.
Departementets forutsetninger var at legalgrensene skulle være korresponderende for alkohol og andre
stoffer. Videre ble det forutsatt at legalgrensene «berre vil ramme personar med stoffkonsentrasjonar i
blod, “ved hvilke det kan foreligge mulighet for prestasjonsforringelse”. Når man manglet det
vitenskapelige grunnlaget, «skyter man i blinde» og risikerer å skade uskyldige personer.
Økonomiske hensyn
Et viktig hensyn ved lovendringen var prosessøkonomi. «Regelendringene antas med dette å kunne gi
en årlig økonomisk besparelse for samfunnet på kr 2.1 mill per år». Hensynet til rettssikkerhet ble
altså tilsidesatt på grunn av økonomiske besparelser.
Hva skal veie tyngst i en rettsstat, hensynet til økonomi eller rettssikkerhet? Rettssikkerhet koster
penger, og er en nødvendig kostnad ved en rettsstat for å forhindre justisfeil. Hvor mye penger sparer
egentlig staten ved innføringen av forskrift om legalgrenser når uskyldige mennesker blir urettmessig
rammet av lovgivningen? Straffegjennomføring av uskyldige mennesker er kostbart. De personlige
konsekvensene ved sosial stigmatisering får negative psykiske konsekvenser. Når mennesker mister
sitt arbeid og levebrød, koster det enormt mye for staten. En kan ikke se bort ifra at innføring av den
omdiskuterte forskriften har medført betydelige ekstraomkostninger for staten. Med andre ord har
«vinningen gått opp i spinningen».
Rettsskandale
Når uretten har fått fotfeste i lov får dette fatale konsekvenser. Vi lever i et «legalistisk» samfunn.
Borgere har en berettiget forventning og tillit til at lovgivningen er basert på korrekte vitenskapelige
fakta og rettsstatlige prinsipper.
En jussprofessor fortalte en anekdote i en forelesning. I en hekseprosess fra middelalderen hadde en
forsvarer anført at det ikke fantes hekser. Dommeren hadde svart at det selvsagt finnes hekser, siden
man hadde innført lover mot dem. Samme type argument møter man også i dag. Retten konkluderer
med ruspåvirkning fordi loven sier at de skal anses som ruset. Imidlertid er dette en påstand uten
vitenskapelig belegg, på samme måte som å hevde at det eksisterer hekser.
Når loven om legalgrenser for THC ble innført, var forutsetningen at man ikke skulle straffe dem som
hadde reststoffer fra tidligere bruk. Denne forutsetningen er ikke blitt etterlevd i praksis.
Hensynet til forutberegnelighet ved straffebud innebærer et klarhetskrav ved lovgivningen. Ellers
risikerer borgerne å misforstå loven, og innrette seg galt. Når lovgiver fastsetter legalgrenser for THC
som skal korrespondere med alkohol, forventes det at man et vitenskapelig grunnlag for dette på
samme måte som man et vitenskapelig grunnlag for promillegrensene.
Når loven bruker uttrykket «regnes han i alle tilfeller for påvirket» forventer borgerne at man ikke
rammes av loven hvis man ikke er påvirket. Dette forsterkes av at man risikerer å bli straffet på
grunnlag av et objektivt straffebud. Et minstekrav er at man dømmes på grunnlag av et regelverk som
har vitenskapelig grunnlag.
Arbeidsgruppe fra år 2000 vektla hensynet til rettssikkerhet som førsteprioritet. De hadde med andre
ord nulltoleranse mot justisfeil. Senere lovgivningsarbeid hadde derimot nulltoleranse mot rusmidler i
blodet, uavhengig av om rusmidlene medførte svekkede kjøreferdigheter. Hensynet til mulige
prosessøkonomiske besparelser veiet tyngre enn mulighetene for justisfeil.
Det hadde blitt ramaskrik om alkoholbrukere som avstår fra å kjøre bil i rusperioden etter inntak,
hadde mistet førerkortet. Selvsagt er THC et illegalt rusmiddel, til tross for at alkohol er mye farligere
for trafikksikkerheten. Undertegnede er ingen tilhenger av legalisering av hasj. Bruk av THC straffes
etter legemiddelloven. Det blir grunnleggende feil å gi en ekstra straff i form av å frata dem
førerkortet, når man aldri har kjørt i ruspåvirket tilstand.
Dette er en rettsskandale av dimensjoner. Det er å håpe at Høyesterett opphever forskrift om faste
grenser for THC. Fra et rettssikkerhetsperspektiv er det bedre å gå tilbake til den tidligere rettstilstand
om en påvirkningsregel hvor hver borger blir individuelt vurdert.
Men fordommer og myter har ofte sterkere kraft enn rettslige prinsipper. I 1946 ble Klinge dømt til
døden til tross for grunnlovsforbudet mot tilbakevirkende lover. Hatfølelsene virket sterkere enn
rettsprinsipper. Propagandafilmen Himmel og helvete fra 1969 påvirket en hel generasjon med
fordommer mot hasj.
Ikke nødvendig og forholdsmessig inngrep i et demokratisk samfunn
Statlige inngrep skal etter den europeiske menneskerettskonvensjon være nødvendig og
forholdsmessig. Det er ikke nødvendig og forholdsmessig med straffelovgivning som bygger på feilt
vitenskapelig grunnlag. Det samme gjelder administrative reaksjoner i form av fratakelse av førerkort.
Det er heller ikke nødvendig og forholdsmessig å straffe når verdiene av rusmidlene i blodet er
restkonsentrasjoner fra tidligere bruk og som ikke er egnet til å gi ruspåvirkning, og som i følge
lovforarbeidene ikke skulle rammes av lovgivningen. I tillegg er det ikke nødvendig og
forholdsmessig å straffe uten at det er utvist skyld.
Videre er det ikke nødvendig å straffe bilførere som er dokumentert klinisk edru utfra en tanke om at
det gir allmennpreventive effekter i form av at «bilkjøring og rus ikke hører sammen». Det blir som å
straffe bilførere som har alkohol i handleposene i bilen etter handletur på butikken, når de blir stoppet i
politikontroll.
Lobotomi ble praktisert i Norge helt fram til 1974 til tross for de irreversible og fatale skadene det
medførte. Hvor lenge får denne galskapen pågå? Dette er inngrep som er ikke er nødvendig og
forholdsmessig i et demokratisk samfunn. Det blir i metaforisk forstand å betrakte som rettslig
lobotomi av grunnleggende rettsprinsipper.
Forskrift om faste grenser for THC er derfor å betrakte som en forskrift om oppskrift på justisfeil.
Bergen den 17. november 2023
